*Se også mine tidligere artikler i dette bladet: Frigjøring fra karmanettet, 6-2003 og I mesterlige hender, kultivering av åndelig vekst, 2-2004

**Andre triader som essensielt er enhet er viktige i tradisjonen: subjekt, objekt og forholdet mellom dem--det fysiske, mentale og åndelige--fortiden, nåtiden og fremtiden
--Selvets tre hovedhandlinger: skape, vedlikeholde og nedbryte--de tre hovedstrømningene i vårt indre subtile energisystem (chakrasystemet): shushumna, ida og pingala--læreren, eleven og utvekslingen mellom dem.

Trika yoga holder seg til den opprinnelige betydningen av ordet yoga: fokus på utforsking av Selvets natur i ens eget indre, og forening med Selvets egenskaper. Disse egenskapene inkluderer en ubetinget og ubegrenset livsglede og tilstedeværelse, evne til å utfolde seg og skape, og dyp ro full av potensial. En kan oppleve den universelle dynamiske stillheten i sitt eget indre, og etter hvert i verden forøvrig, som den dypeste virkelighet. Tradisjonen inkluderer bruk av fysiske yoga øvelser, med fokus på energiflyten i det psykiske systemet, som en positiv grunnleggende del av åndelig praksis. Ennå mer vekt legges på meditasjon, direkte kontakt med en levende lærertradisjon, og engasjement i det åndelige fellesskapet (andre en praktiserer sammen med). Trika yoga er en prosess som gjør det mulig å oppløse anspenthet slik at den indre skapende kraften kan utfolde seg og føre til en total forvandling av ens indre tilstand og livsopplevelse.

Bevissthetens lek

Selvet er ubegrenset uendelig bevissthet. Det er ren årvåkenhet og tilstedeværelse, en fundamental guddomelig altomfattende viten og evne til å manifestere. Bevisstheten eksisterer uten støtte eller forhold til noe annet, den bare er, har alltid vært og vil alltid være. Samtidig er den fri til å utfolde seg og forandre seg uten å miste sine essensielle egenskaper.

Denne forståelsen av enhet, som ble oppdaget, utforsket og beskrevet av Trika yoga praktiserene mennesker for over tusen år siden, blir nå bekreftet som svært sannsynlig virkelighet av moderne vitenskapelig forskning. I boken Revolusjon i vitenskapen (nylig utgitt på norsk) påpeker Ervin Laszlo at moderne vitenskap-fysikk, kosmologi, biologi og bevissthetsforskning-bekrefter "Østens" tradisjoners (og Trika tradisjonens) eldgamle verdensbilde. Han påpeker at essensen av det nye videnskapelige verdensbildet er at "universet som helhet formidles av et sammenhengende og interaktivt kosmisk felt" (side 9). Dette kalles for psi feltet i moderne vitenskap, og er identisk med Selvet (ren bevissthet) slik det beskrives i Trika tradisjonen. I bokens forord skriver Laszlo om "det subtile oseanet av flukturerende energier som er opphav til galakser, stjerner og planeter, såvel som liv og tanke på jorden og muligens på andre planeter i hele det kosmiske rom" (side 10). Han fortsetter med å si at "psi-feltet ikke bare er kilde og opprinnelse til alt som fremtrer i rom og tid, men også naturens konstante og vedvarende hukommelse. Det er lager for alt som til alle tider har funnet sted i universet, og det er den subtile og alltid tilstedeværende informasjonsbank for alt som noengang kommer til å finne sted." (side 10.)

I tråd med dette beskriver Trika tradisjonen bevissthetens tre hovedhandlinger eller evner: å skape, vedlikeholde og nedbryte. Skapelse er evnen til å manifestere hva som helst når som helst. Vedlikehold er evnen til å stabilisere skapelsen innenfor visse tidsrammer. Nedbrytning er evnen til å absorbere det som er skapt tilbake i seg selv. I tillegg til bevissthetens tre hovedhandlinger viser Trika tradisjonen til to andre handlinger eller evner: evnen til å tilsløre sin essensielle eksistens for sin egen skapelse (samsara), og evnen til å ta vekk denne tilsløringen, frigjøre seg fra den (moksha), slik at den essensielle underliggende bevisstheten kan oppleves av skapelsen.

Tilsløringen er Selvets evne til å gjemme bort sin egen sanne virkelighet og egenskaper, til å bli fanget av en begrenset forståelse og opplevelse av virkeligheten. Å være fanget i denne tilsløringen er å ikke se eller oppleve noe annet enn egoets begrensninger. En opplever tilværelsen som todelt, som dualistisk. Dette er egoets illusjon. Egoet ser seg selv som adskilt fra noe dypere, noe som fornemmes som en tomhet eller et savn. Det ser seg selv som adskilt fra andre, fra naturen og fra helheten. På denne måten binder tilsløringskraften oss og sperrer oss inne i en ikke særlig positiv livsopplevelse. En kan si at dette er Selvets evne til å skape anspenthet og lidelse. Men det samme Selvet gjør samtidig også frigjøring mulig. Dette skjer av Selvets nåde og velsignelse (Grace), men en må arbeide i sitt indre for å motta denne nåden. Hvis en arbeider dypt over tid i kontakt med en autentisk lærer tar Selvet vekk hindringer til realisering av sin fulle virkelighet. En må bevisst arbeide i seg selv for å åpne seg til oppløsning av anspenthet og blokkering i chakrasystemet. En må hengi seg til energiopplevelsen og den dynamiske stillheten som ligger gjemt i kjernen av anspenthet, krystallisering og blokkering. Resten er velsignelse og nåde.

Hvorfor denne tilsløringen og frigjøringen er en del av Selvets natur er kanskje for noen et godt spørsmål. Frigjøring høres fint ut, men hvorfor først tilsløre og lage anspenthet, blokkering og lidelse? Dette er det ikke gitt oss å vite. Det er bare slik det er. Tradisjonen svarer kun med å si at det er bevissthetens lek. Dette er i tråd med Buddha læren som sier at lidelse er en av de universelle sannheter. Trika tradisjonen sier at det er Selvets mulighet til å utfolde seg i sin fulle virkelighet. Uten tilsløring og lidelse ville det ikke være noen opplevelse av velsignelse og frigjøring. Kontrasten er nødvendig, som to motpoler i en enhet. Gjennom praksis og opplevelse av Selvets natur kan vi etterhvert forstå at verdien av å lide er at det gir oss motivasjon til frigjøring. Det må vi som mennesker før eller senere akseptere og være takknemlig for. Alternativet er å være og forbli et offer for Selvets virkelighet og gå uendelige runder fanget av tilsløringskraften.

For at frigjøring skal skje må vi lære oss til å omfavne og absorbere hele virkeligheten, med fokus på frigjøring som mål. Vi må åpne oss og strekke oss mot denne frigjøringen som det viktigste vi gjør i dette livet, selvom det betyr å ikke fortrenge eller fornekte smerte, men å omfavne og fordøye den. Min første lærer, Swami Rudrananda (Rudi) sa at "smerte er Guds kjærlighet". Trika tradisjonen bekrefter dette. I Pratyabhijnarhdayam (annerkjennelseslæren-sutra 12,13), ett av tradisjonens hovedverk, kan en lese at "hvis en ikke forstår prosessen med de fem handlinger (evner) er en villedet av sine egne krefter og blir offer for samsara (tilsløring). Hvis en kan fullstendig forstå hele denne prosessen ved å snu oppmerksomheten til sitt dypeste indre vil en heve seg til Selvets nivå og bli identisk med den fundamentale bevisstheten".

*Rudi var en av de første i den vestlige verden til å bli annerkjent som Swami (en som mestrer seg selv). Han gjorde en eldgammel tantrisk praksis tilgjengelig i USA, og satte sin dynamiske preg på tradisjonen. Han var Bhagavan Nityanandas elev i India på slutten av 50 tallet, og var tilknyttet Nityanandas arvtager Swami Muktananda i en rekke år etter at Nityananda tok samadhi. Nityananda var en annerkjent avadhut (hellig mann) i India. Han døde i 1959 og er hovedkilden til den lærertradisjonen Rudi brakte videre i USA og Europa. Swami Muktananda ble godt kjent i USA og Europa på 70 og 80 tallet som stifteren av og hovedpersonen i Siddha Yoga bevegelsen.

Praksis

Prosessen som skjer i oss mennesker er essensielt identisk med den som skjer på makro (universellt) nivå. Som mennesker kan vi oppleve den universelle utfoldelsen i form av alt som oppstår i oss på mikro plan i form av tanker, følelser og bevegelser, spesielt indre energibevegelser, og i våre forskjellige livssykluser. Noe skapes, vedlikeholdes og nedbrytes (reabsorberes) hele tiden i livet vårt, både fysisk, mentalt og emosjonellt. Tanker og følelser oppstår, lever og forsvinner. Nære forhold oppstår, vedlikeholdes og går i oppløsning. Det samme skjer med arbeidssituasjoner og uttallige andre forhold. Våre individuelle liv oppstår, vedlikeholdes og oppløses. Alt pulserer i uendelige variasjoner, i en slags endeløs syklus av fødsel, liv, død og gjenfødsel.

Tilsløringskraften gjør at vi ikke annerkjenner og gir oss hen til den naturlige helheten, den dynamiske stillheten som ligger til grunn for alt dette. Vi blir som oftest opphengt i effekter, spesielt i nedbrytningsfasen (dødsfasen), f.eks. når et mønster, forhold eller situasjon er i ferd med å oppløses. Vi vil helst holde fast ved det som er, og vi har en tendens til å bli låst fast i tanker og emosjonelle reaksjoner angående det som skjer. Dette blir til anspenthet som gjør alt mye verre. Det forlenger og forfryser smerten. Den blir til en slags indre is, til blokkering og lidelse. Vi har ikke helhetsperspektivet som kan gjøre at vi aksepterer forandring som noe helt naturlig, som noe som egentlig er positivt. Vi skjønner kanskje at nedbrytning, død og oppløsning er nødvendig i naturen og i hele universet for at noe nytt skal oppstå, men det er selvfølgelig svært mye lettere sagt enn gjort å akseptere og hengi seg til denne virkeligheten i sitt eget personlige liv. Det er nettopp derfor det er så viktig å ha en åndelig praksis og kontakt med en levende lærer som kan kontinuerlig eksemplifisere og minne oss om denne muligheten samt støtte oss gjennom vanskelige perioder til vi lærer å selv mestre vår indre tilstand gjennom prosessen. Akkurat som i naturen og universet ellers er faktisk nedbrytning en helt nødvendig fase i åndelig utvikling. Det er det eneste som kan føre til personlig transformasjon, til frigjøring fra tilsløring, og til helt nye livsopplevelser. Heller enn å kjempe mot at noe i vårt indre eller ytre liv går i oppløsning, heller enn å fornekte eller fortrenge smerten vi opplever ved dette, må vi i slike perioder bevisst gi slipp og holde fokus på målet: åndelig vekst. Ved å ta et lite skritt av gangen, ved å bruke åndelige praksismetoder, ved å sakte men sikkert fordøye smerten, oppdager vi visdommen og til og med sødmen i smertens kjerne. Ved å være årvåkne overfor hvor vi er i en syklus, og ved samtidig å holde fokus på åndelig vekst, kan vi over tid lære å stole på at etter oppløsning kommer alltid ny skapelse, nye indre opplevelser og nye muligheter i livet. Det gjelder å la de dørene som lukker seg få lov til det, uten altfor mye mentalt og emosjonelt drama, selvom det virker aldri så ufortjent eller uforståelig fra vårt individuelle perspektiv. Til den grad vi greier dette er vi beredt til å gå gjennom de nye dørene som på naturlig vis åpner seg etterhvert.

Dette krever først og fremst regelmessig praksis og kontakt med det indre energisystemet. I dette systemet, som ligger langs ryggraden, går shushumna strømningen rett opp i sentrum fra nederst i ryggraden til toppen av hodet, mens ida og pingala kveiler seg oppover rundt shushumna. Der de to krysses ligger de syv hovedchakraerene (energisentrene) i kroppen: nederst i ryggraden, i kjønnsområdet, under navelen, midt i brystet, i halsen, i pannen, og øverst i hodet. I disse chakraene ligger krystaliserte samskaras (subtile arr, innstramminger, blokkeringer) basert på tidligere traumaer og opplevelser. Dette skaper anspenthet i systemet. Etterhvert som vi fokuserer regelmessig på pusten, chakraene og energiflyten i systemet oppløses denne anspentheten, krystalliseringen og blokkeringen. Vi opplever mer flyt i og mellom chakraene. Kildeenergien (kundalini) som ligger kveilet nedert i ryggraden, vekkes opp og utfolder seg. I denne utfoldelsen etablerer Selvet seg i vår bevissthet som det virkelige jeg'et i kjernen av vår eksistens. Vi opplever en enhet med dette jeg'et. Med kontinuerlig arbeid, hengivelse og kontakt viker mer eller mindre overfladiske tanker, følelser og engstelser gradvis for denne oppslukende opplevelsen. Egogrensene går i oppløsning og vi er dynamisk stillhet.

Vi har en tendens til å engste oss fra fødsel til død over hva som kommer til å skje med oss. Det er som et mantra som gjentar seg hele tiden i vårt indre: hva vil skje med meg? Min nåværende lærer, Swami Chetanananda (Swamiji) kaller dette "the mantra of stupidity" (dumhetens mantra). Dette sies ikke for å fornærme eller kritisere noen, men
for å påpeke effekten av Selvets tilsløringsevne i oss mennesker, noe de fleste vel vil kjenne igjen i seg selv. Det sies samtidig for å minne oss om at vi kan og bør åpne oss og hengi oss til frigjøring. Å engste seg for hva som kommer til å skje er bortkastet energi, selvom det selvfølgelig ikke er noen lett sak å gi slipp på dette. Engstelse spiser opp muligheten til åpen, positiv opplevelse av tilstedeværelse, av åndsnærværelse, av nuets virkelighet, og av medfølelse med andre. Mesteparten av det vi engster oss for skjer vanligvis ikke, eller i hverfall ikke på den måten vi forestiller oss.

Et verktøy som kan brukes som motgift mot dummhetsmantraet (i tillegg til pusteøvelser, fokus på chakrasystemet, energiflyt og inspirasjon gjennom kontakt med en autentisk lærer), er mantraet So Ham. Det er et hovedmantra innenfor Trika tradisjonen og betyr jeg er Det, det store Selvet. En sier so i stillhet mens en puster inn og bringer oppmerksomheten nederst i ryggraden, og ham i stillhet mens en puster ut. Dette er et spesielt viktig verktøy for de som har en tendens til å være overaktive i tankene og som opplever mye stress. Det må også sies at bruk av mantra har den største effekten og kraften når det gis direkte av en levende lærer som et ledd i en praksisprosess.

Arbeid med lærer

Jeg har selv vært gjennom mange sykluser av oppløsning og gjenfødsel i frigjørings-prosessen som begynte da jeg møtte min første lærer Swami Rudrananda (Rudi) for over 30 år siden (møtet og tidlige opplevelser er beskrevet i min tidligere artikkel i dette bladet: I mesterlige hender: Kultivering av åndelig vekst, 2-2004). Prosessen fortsatte i tiden inntil Rudis bortgang tre og et halvt år etter mitt møte med ham, og har fortsatt siden den gang under veiledning av hans etterfølger Swami Chetanananda (Swamiji). I tillegg har kontakt de siste årene med Lama Wangdu, tibetansk buddhist og mester i chod og andre typer tibetansk praksis, bidratt til prosessen.

I årene siden jeg møtte Rudi har ekteskap og forhold oppstått, levd sine liv og blitt oppløst eller forandret. Sykluser med arbeid som skolelærer, universitetsprofessor, kursleder og konsulent har kommet, vart i en tidsperiode, for så å gå i oppløsning. Ansvar for et meditasjonssenter i Tennesse oppsto, varte endel år, for så å ta slutt. Pendling fra USA til Norge i en tiårsperiode som kursleder og konsulent med fokus på effektivisering i forskjellige bedrifter rundt om i Skandinavia er nå over (pendlingen er over, men dette arbeidet vil fortsette og kanskje utvide seg i tiden fremover siden jeg nå har flyttet tilbake til Norge på heltid). Gjennom alle syklusene siden jeg møtte Rudi har Trika yoga praksis og kontakt med lærertradisjonen vært årsaken til at syklusene har blitt til en frigjøringsprosess. Det viktigste som har skjedd i disse årene med intens praksis er at jeg har blitt bevisst fler og fler lag av tilsløringskraften--anspenthet, krystallisering og
blokkering--i mitt indre og gradvis blitt mer og mer frigjort fra denne tilsløringskraften.
Både synliggjøring og oppløsning av elementer i denne tilsløringskraften har skjedd til en stor grad gjennom kontakt med mine lærere. Gjennom alle syklusene har de utfordret mine egogrenser med sin tilstedeværelse, med sin indre tilstand av fordypning i Selvets egenskaper. De har også gitt meg den åndelige næringen, støtten, inspirasjonen og veiledningen jeg har trengt for ikke å bli opphengt i de tilsløringselementene som etterhvert har blitt bevisstgjort, spesielt i smertefulle oppløsningsfaser. De har inspirert meg til heller å arbeide med å frigjøre meg fra anspentheten og krystalliseringen. Det har krevet kontinuerlig fokus på og arbeid mot målet, resten har vært nåde og velsignelse.

Jeg kan gi et eksempel her på frigjøringsprosessen og på hvorden kontakten med en autentisk lærer kan utfolde seg i denne sammenheng. Eksemplet er fra den siste tiden jeg var elev hos Rudi i New York City. Relativt dramatiske opplevelser jeg hadde gjennom praksisen og kontakten med ham i begynnelsen hadde frigjort meg fra en god del blokkering og krystallisering (beskrevet i I mesterlige hender: Kultivering av åndelig vekst). Jeg hadde på den tiden ingen tvil om at jeg var på rett spor, at noe kraftfullt var i gang innvendig. Hjertechakraet åpnet seg og kundalini energien var på dramatisk vis oppvekket. I motsetning til tidligere var jeg virkelig glad og takknemlig for å leve. Min disiplin og evne til å praktisere og arbeide ble enormt utvidet, og min evne til positiv utveksling og kommunikasjon med andre mennesker var mye bedre enn før. Jeg var "on a roll" som en sier på engelsk. Jeg følte meg som en rusmisbruker som har klart den første vanskelige runden med avvenning.

I de tre årene etter disse tidlige opplevelsene hadde jeg tilgang til og nærkontakt med Rudi hver dag. Han ble en slags sol som hele livet mitt dreide seg om. Han var både næringskilde og eksempel på tilstanden jeg strebet etter. Jeg var med på mange ashram prosjekter, spiste frokost og middag i hans ashram hver dag sammen med en gruppe andre elever, og deltok morgen og kveld på open eyes class (meditasjon med åpne øyne--beskrevet i I mesterlige hender: Kultivering av åndelig vekst). Samtidig var jeg student på universitetet og jobbet deltid for å tjene penger til å leve av. Det var et hektiskt og intenst liv. Rudi var en tornado av energi og medfølelse. Gjennom kontakten med ham ble alt jeg foretok meg til midler jeg bevisst brukte til å styrke min disiplin, til å oppløse anspenthet, og til å manifestere det dype ønsket jeg hadde om å oppnå åndelig vekst.

I denne perioden hadde jeg en slags visjon, en drøm i våken tilstand, mens jeg satt bak i Rudis stasjonsvogn på vei til retreatsenteret han hadde på den tiden i Catskill fjellene. Rudi satt i passasjersetet foran. Visjonen jeg hadde klargjorde for meg hvilken utrolig indre tilstand, kjærlighet og næring Rudi representerte og hele tiden utstrålte. I visjonen crashet bilen vi satt i og Rudi ble slynget ut og traff asfalten med stor kraft. Det var svært alvorlig og det var opplagt at han ikke ville overleve. Da jeg kom meg ut av vraket og løp over til ham ble jeg fullstendig lamslått av blikket han ga meg. Til tross for den totalt ødelagte kroppen--med kun et øyeblikks liv igjen å leve--så han på meg med den dypeste indre ro, glede, styrke, frihet og medfølese. Det var det samme blikket som ga meg næring hver dag, i open eyes class og i all slags utveksling med ham. Det var et blikk som sa: "min kjærlighet er ubetinget og ubegrenset-ta så mye du trenger".

Den regelmessige kontakten med Rudi og de mange frigjørende opplevelsene jeg hadde i løpet av de første 3 årene med ham gjorde at jeg etterhvert begynte å føle at jeg virkelig hadde oppnådd noe stort. Det var som om jeg hadde kommet til et platå hvor jeg følte meg svært så komfortabel og selvtilfreds. Det skulle vise seg at dette ikke kunne vare i lengden. En syklus var i ferd med å komme til avsluning. Et mønster var i ferd med å gå i oppløsning. Utviklingsprosessen krevde en slags død og gjenfødsel.

En morgen satt jeg som vanlig etter meditasjonsprogrammet i Manhattan sammen med en gruppe andre elever foran Rudi i stuen i etasjen over meditasjonsrommet. Han arbeidet ofte ekstra med de av oss som hele tiden hadde ønske om og behov for næring og hjelp til å komme dypere inn i praksisen. Dette arbeidet var i form av open eyes class, og i form av the Touch (berøring av viktige chakraer, f.eks. mellom øynene, hjertesenteret.) Dette kalles shaktipat (descent of Grace på engelsk)-på norsk noe sånt som nedstrømmende nåde eller velsignelse.

Denne morgenen satt Rudi som vanlig i sin massive kinesiske stol omgitt av orientalske antikvitetsobjekter, bl.a store buddhafigurer. Han var en slående fremtoning med sin buddhakropp og barberte hode, men det som gjorde ham helt spesiell å feste øynene på var tegnene på hans ekstraordinære indre tilstand, frukten av mange års intenst og hardt indre arbeid, og frukten av dypt indre arbeid der og da. Med gnistrende øyne og glødende aura kunne han være både skremmende og givende, avhengig av hvilken indre tilstand en selv var i, og alt ettersom hva situasjonen tilskrev (åndelig vekst var alltid målet). Energien han utstrålte hevet ham over det individuelle og gjorde ham til universell tilstedeværelse.

Etter en periode med open eyes class begynte Rudi å arbeide individuellt med en elev av gangen gjennom "the Touch". Vi satt foran ham en etter en etterhvert som han vinket oss frem. Når det var min tur arbeidet jeg så dypt jeg kunne for å åpne meg og gi meg hen til en dypere opplevelse. Mens han berørte chakraet mellom øynene opplevde jeg hovedsaklig anspenthet, en slags angst som fikk meg til å føle meg tom og tilknyttet i likhet med da jeg først begynte å praktisere tre år tidligere. Etter en periode falt jeg bakover, noe som var ganske vanlig i respons til oppløsning av anspenthet og krystallisering. Dette kalles for kriya (spontan bevegelse). Men i dette tilfellet falt jeg bakover uten egentlig å ha en frigjørende opplevelse eller noen spontan bevegelse. I retrospekt kan det hende jeg gjorde det ubevisst for å bryte kontakten, fordi en slags indre motstand jeg ikke greide å gi slipp på reiste seg opp i meg. Istedenfor å ligge stille noen øyeblikk slik at evt oppløsning av anspenthet kunne absorberes, noe som er en vanlig og viktig del av prosessen når virkelig oppløsning skjer, satt jeg meg umiddelbart opp som om jeg var klar til å motta et nytt måltid energi etter akkurat å ha fått servert det beste som var å tilby. Fra Rudis synspunkt må jeg ha oppført meg som et barn som spytter ut maten og ber om mer. Han var plutselig rasende. Han var ikke ukontrollert illsint, men fra sitt dypeste indre hentet han en voldsom korrigerende energi som han styrte i min retning. Jeg hadde ikke peiling på hva det egentlig var som traff meg med slik overveldende kraft. Stemmen hans gikk som et samuraisverd gjennom hele mitt vesen: "LEAVE THE HOUSE!".

Hele Manhatten øya ristet under meg. Det nye mønsteret som hadde formet seg i meg etter de første rundene med oppløsning av anspenthet i årene siden jeg møtte Rudi smuldret opp i løpet av et eksplosivt øyeblikk. Jeg var helt stiv av overaskelse og skrekk da jeg gikk ut av rommet med alles blikk i ryggen. Livet mitt var over. Aldri før hadde jeg følt teppet så totalt dratt vekk under meg. Jeg mistet helt fotfestet og var ikke i stand til å gå på jobb, nesten ikke i stand til å puste. Kraftige vinder av angst og uro hvirvlet gjennom meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg satte meg ned foran Rudis bilde hjemme i leiligheten min, noen etasjer over hans orientalske kunstforetning. Der mediterte jeg og arbeidet innvendig hele dagen. Jeg arbeidet for å gå dypere i meg selv, for å lære hva det nå enn var Rudi ville at jeg skulle lære av dette. Jeg arbeidet for å akseptere Rudis dom og hensikt. Gradvis, gjennom øvelsene han hadde lært meg, og som jeg hadde brukt hver dag siden jeg møtte ham, beseiret jeg den indre tornadoen som hadde blitt utløst i mitt indre. Jeg ble klar og sentrert nok i stormens kjerne til å føle at jeg kunne komme ansikt til ansikt med Rudi igjen.

Sent på ettermiddagen, like før stengetid, våget jeg meg inn i Rudis foretning. Jeg ville be ham om tilgivelse, jeg ville fortelle ham hvor mye det betød for meg å være hans elev, og jeg ville bønnfalle ham om ikke å kaste meg ut av sitt liv. Vanligvis var det fullt av mennesker i foretningen hans på denne tiden av dagen, men akkurat den dagen satt Rudi alene innerst i butikken. Jeg gikk sakte fremover mot ham, fortsatt oppskaket og full av redsel, men samtidig åpen og forberedt på hva som enn måtte komme. Mens jeg gikk tenkte jeg på noe han hadde sagt mange ganger på sitt jordnære Brooklyn språk: "i åndelig arbeid kan du gjerne drite i buksa av skrekk, men du må fortsatt bevege deg fremover".

Det var som om jeg var den eneste grunnen til at han var der akkurat da. Det var som om han ventet på meg og var der kun for å støtte meg. Hele hans oppmerksomhet var festet på meg. Mens han reiste seg tok han innover seg hvilken tilstand jeg var i og la armene rundt meg. For første gang i mitt liv opplevde jeg at to mennesker ble totalt til enhet. All anspenthet ble totalt oppløst. Før denne dagen hadde jeg alltid opplevd Rudi hovedsaklig som en kraftfull opphøyd næringskilde. Nå virket han like sårbar og menneskelig som jeg var, samtidig som han også var totalt hevet over det hele, i forening med Selvet. Det var utrolig godt å bli hevet dit opp sammen med ham. En ny virkelighet åbenbarte seg for meg. Jeg gråt av befrielse: "Jeg trodde du ville kaste meg ut", fikk jeg frem. "Jeg er altfor glad i deg til det" sa han stille. Nå var jeg i fullstendig oppløsning. Allikevel fikk jeg sagt noe jeg hadde villet si: "Jeg hadde vel begynt å ta deg for gitt?". "Det var nettopp derfor jeg gjorde det jeg gjorde for deg", sa han.

Like før Rudi tok samadhi* et halvt års tid senere fikk jeg nok en uventet gave av ham. Jeg hadde aldri trodd at jeg noengang skulle kunne bli en lærer i denne tradisjonen, selvom jeg følte et viss kall i den retningen. Etter en lang periode med å engste meg over hva han kom til å svare fikk jeg endelig spurt ham om jeg noen gang kunne være i stand
til å tjene som lærer. "Innen et år", svarte han uten å nøle. Det var det siste han sa til meg. Noen få dager senere døde han i en flystyrt på vei til å holde open eyes class med en gruppe nye elever i upstate New York.

Frigjøring

Rudis velsignelse til å tjene som åndelig lærer ga meg et stort løft videre i den vanskelige tiden etter hans bortgang. Det ga meg ekstra styrke og selvsikkerhet til å se fremtiden i øynene og bevege meg videre uten hans fysiske tilstedeværelse. Det gjorde meg åpen og sterk nok til å akseptere Swamiji som min nye lærer. Rudi hadde forberedt ham til å ta over sin rolle, og forholdet til Swamiji har siden gjort det mulig for meg å utdype tilstanden jeg så i Rudis øyne og opplevde med ham. Kontakten med Swamiji har vært til enorm inspirasjon og støtte i arbeidet med å videreføre og fordype frigjøringsprosessen som startet når jeg møtte Rudi. Swamiji velsignet meg som lærer noen år etter Rudis bortgang. Det forholder jeg meg til med stor ydmykhet, takknemlighet og respekt. Jeg setter enorm pris på støtten, den åndelige næringen, inspirasjonen og veiledningen jeg har mottatt og fortsatt mottar gjennom kontakten med mine lærere. Det har kostet dem kollosalt med indre arbeid, villighet til å gi av seg selv, og hengivelse til Selvet, for å kunne tjene meg og mange andre elever i retning frigjøring.

Frigjøring (moksha) betyr at vi gjennom praksis og velsignelse annerkjenner vår virkelige identitet som universell bevissthet, som Selvet. Med kontinuerlig fordypelse i denne annerkjennelsen blir vi frigjort fra alt som heter problemer, begrensning og lidelse. Selvet har ingen problemer, det bare er. Vi er fri til å akseptere livet som det er og til å leve med hva det nå enn bringer, i en tilstand av dyp indre fred og glede. Dette kan kalles en ubegrenset velvære. Vi annerkjenner og opplever at den fundamentale kjernen i vår eksistens ikke er skremmende tomhet men fullkommen fylde. Vi går inn i en tilstand av ren årvåkenhet som gjør det mulig å ha sans for og sette pris på alt det potensielle i livet. Denne årvåkenheten fører oss hinsides all polarisering, hinsides profitt og tap, seier og nederlag, lykke og vemod. Vi går gjennom livet med full oppmerksomhet på den fundamentale essensen vi er sprunget ut fra og fortsatt og for alltid er. Vår eksistens er fyllt opp av glede, ro og styrke. Det er en naturlig tilstand som er tilgjengelig for alle som er villig til å arbeide med å åpne seg og gi seg hen til den.

*Den fysiske kroppen dør, men ånden lever sitt eget liv videre pga den opphøyede indre tilstanden til den avdøde i dødsøyeblikket

ANBEFALT LITERATUR

Chetanananda, Swami: Dynamic Stillness (part 1 and 2), Rudra Press, Portland, Oregon, 1991.

Chetanananda, Swami: Open Heart, Open Mind, Rudra Press, Portland, Oregon, 2001.

Dyczkowski, Mark: The Doctrine of Vibration: An Analysis of the Doctrine of Vibration, State University of New York, 1987

Hatengi, M.U.: Nityananda: In Divine Presence, Rudra Press, Portland, Oregon, 1996.

Laszlo, Ervin: Revolusjon i vitenskapen, fremveksten av det holistiske paradigmet, Flux forlag, Oslo, 2003

Mishra, Kalamar: Kashmir Shaivism: The Central Philosophy of Tantrism, Rudra Press, Portland, Oregon, 1993.

Nityananda, Bhagavan, The Sky of the Heart: Jewels of Wisdom from Nityananda, Rudra Press, Portland, Oregon, 1996.

Rudrananda, Swami: Entering Infinity, Rudra Press, Portland Oregon, 1994

Rudrananda, Swami: Rudi in His Own Words, Rudra Press, Portland Oregon, 1994

Silburn, Lilian: Kundalini, the Energy of the Depths, State University of New York, 1988

Singh, Jaideva (transl.): Pratyabhijnarhdayam, The Secret of Self-Recognition, Motil Banarsidass, 1980

Singh, Jaideva (transl.): Siva Sutras: The Yoga of Supreme Identity, Motil Banarsidass, 1979