av

Swami Ganeshananda (tidligere Per O. Johansen)

I Visjon (tidligere Alternativt nettverk) 2-2004

Trika yoga er en tantrisk tradisjon med røtter mer enn tusen år tilbake i tid, både i Kashmir Shaivismen og Vajrayana Buddhismen. Det kan sies at Tantrismen generelt og Trika yoga spesielt har som kjennetegn at det brukes spesifikke praksismetoder for å vekke en opplevelse av dynamisk stillhet preget av energiutfoldelse. Et annet viktig kjennetegn er at en levende lærertradisjon står sentralt i arbeidet med å kultivere en slik opplevelse. Den dynamiske stillheten er Selvet (også kalt Shiva), en uendelig bevissthet med ubegrenset skaperevne. Selvet ligger til grunn for all energiutfoldelse og manifestasjon. Kildeenergien som springer ut i Selvet kalles kundalini i sin individuelle form i oss mennesker, shakti i sin universelle form. Energien utfolder seg og blir til alt det manifesterte uten essensielt å bli annerledes enn Selvet. Opplevelsen av denne dynamiske stillheten er preget av Selvets egenskaper: potensial, ro, styrke, skapende kraft og ubegrenset velvære. Den kan vekkes opp gjennom åndelig praksis i kontakt med en levende lærertradisjon. Selvet har ingen problemer, det bare er. En åndelig lærer er en som er dypt forankret i denne væren. Han eller hun er velsignet som lærer av sin lærer (ikke selvutnevnt), og er i stand til å påvirke og veilede andre i en åndelig vekstprosess.

I Trika tradisjonen er det aldri snakk om å avvise eller fornekte noe i livet som noe annet enn Selvet. Det er en ikke-dualistisk filosofi og praksis, forankret i enhetsprinsippet. Det potensielle (stillheten) og det manifesterte (dynamikken) er to aspekter i denne enheten. Det gjelder derfor ikke å unngå ting, eller å isolere seg fra omverdenen, men heller å omfavne og fordøye alt en møter i livet som åndelig næring, som dynamisk stillhet. Dette er like relevant idag som det var for 1000 år siden, kanskje ennå mer relevant, på grunn av materialismen og individualismen som preger det moderne samfunnet vi lever i. Tidlige meditasjonsmestere innen tradisjonen utviklet en praksis og filosofi som kunne utforske menneskets dypeste virkelighet, og som gjorde det mulig å ha en kontinuerlig opplevelse av kildeenergi. De oppdaget at det er mulig å leve i en tilstand av ubegrenset velvære. Moderne mestre i tradisjonen følger denne linjen og er forankret i denne virkeligheten.

Åndelig vekst er en prosess som oppløser anspenthet slik at den indre skapende kraften kan utfolde seg og føre til en total forvandling av bevisstheten. Det er forskjellige viktige ingridienser i denne prosessen, bl.a. daglig meditasjon, engasjement i det åndelige fellesskapet (andre en praktiserer sammen med) og uselvisk tjeneste. Men det å ha en autentisk åndelig lærer og veileder er hovedingidiensen. Uten den åndelige næringen og veiledningen som oppnås gjennom kontakt med en slik lærer er det så og si umulig å frigjøre seg fra ens egne mønstre og lag av indre anspenthet. Shiva Sutra, et hovedverk i Trika tradisjonen, sier at "guruen er veien". Dette er i tråd med alle seriøse Hinduistiske og Buddhistiske tradisjoner. Det er bare i vesten i moderne tid at det har blitt populært å tro at en kan oppnå åndelig vekst og frigjøring ved å være sin egen lærer. Dette er en illusjon som i beste fall utvanner, eller som i verste fall går stikk i strid med eldgamle tradisjoner. Det er en illusjon som fører inn på en blindvei. Hvis målet er åndelig vekst nytter det ikke å lukke seg for alt som heter åndelig næring og veiledning. Det nytter ikke å engste seg for at ikke læreren skal passe helt til det perfekte bildet en kanskje har av hvordan en åndelig mester bør se ut eller oppføre seg. Ens egne forventninger og fordommer på dette området kan forhindre kultivering av åndelig vekst. Hvis en vil oppnå dette kan en ikke blankt avvise alt som heter lærertradisjon. Da forblir en garantert seg selv nok. Frigjøring og utvidelse av bevisstheten blir umulig.

*

For å kultivere åndelig vekst må en stole på sin egen magefølelse med hensyn til en eventuell lærer en kommer i kontakt med. Mens denne kontakten stiftes og utvikles, må en ha alle sansene åpne og kjenne nøye på om dette er en lærer en kan stole på, som tjener ens åndelige mål, og som en derfor ønsker å engasjere seg videre med. En må gjerne bruke en lang periode til å føle seg frem så dypt en kan med hensyn til hva denne kontakten gir. Men når en først tar skrittet helt ut og aksepterer en slik lærer inn i livet sitt kan en ikke forholde seg til læreren med helt eller delvis lukket sinn og hjerte, full av engstelse for hva som kan skje gjennom kontakten. Det er som i andre viktige forhold i livet: en kan ikke få noe særlig ut av det ved å lukke seg. Kultivering av åndelig vekst er, til en stor grad, avhengig av forholdet en har til sin åndelige lærer. Derfor er åpenhet og hengivelse spesielt viktig i et slikt forhold.

Det nytter ikke å gå inn i et alvorlig forhold til en ånderlig lærer med fokus på læreren som en vanlig person fanget av egne mønstre og begrensninger. Dette kan bare føre til konflikter, skuffelse og til slutt abbort på hele utviklingsprosessen . En behøver ikke nødvendigvis like alt læreren sier og gjør. En behøver ikke engang nødvendigvis like læreren som personlighet. Læreren er ikke ufeilbar, men uutgrunnelig. En lærers rolle er å gi åndelig næring. En må derfor være fokusert på å ta til seg og fordøye denne næringen. Er det nødvendig å like alt ved ei ku for at melken skal gi næring? Dette er et praktisk spørsmål. Hvis en vil ha åndelig næring må en holde fokus på det læreren representerer: kildeenergien og Selvets egenskaper. Det er dette en søker kontakt med og fordypning i gjennom forholdet, ikke overfladiske ting. Det viktigste for eleven er å være en god elev, ikke å kontinuerlig pirke på omstendigheter i lærerens liv.

En autentisk åndelig lærer er fordypet i Selvets egenskaper og derfor ikke begrenset, til den grad elever og andre er, av egne mønstre og samskaras (psykiske spor etter fortidstraumaer og opplevelser). Disse mønstrene og sporene er i stor grad oppløst i læreren, eller i hvert fall i ferd med å oppløses. En autentisk lærer har full fokus på å fullbyrde denne oppløsningsprosessen i seg selv og, så langt som mulig, bidra til at prosessen blir fullbyrdet i sine elever. Etterhvert som en praktiserer må en hele tiden skjeldne mellom hva som er viktig og hva som ikke er viktig. Å ha en åndelig lærer betyr ikke at en gir opp sin evne til å ta ansvar for egne livsvalg og handlinger. Ingen spesiell livsstil eller livsregler blir påkrevd av en autentisk lærer. Det som er viktig er at en, som elev, er åpen og har kjærlighet og respekt for læreren. Det er bare i en slik atmosfære det er mulig å ta til seg det som utfolder seg gjennom kontakt med læreren. En må la seg inspirere og fylles av åndelig næring slik at livsvalg og handlinger blir gjort i en opphøyet indre tilstand og derfor fra et sterkt utvidet perspektiv. En må hengi seg til en tilstand som så langt som mulig tilsvarer tilstanden læreren er i, en tilstand hvor egogrensene viskes ut og Selvets egenskaper styrer.

Læreren representerer dynamisk stillhet. Han eller hun er som et punkt i rommet mellom en selv og det gudommelige, som en portåpning til det uendelige. En må holde kontinuerlig fokus på dette og bruke denne muligheten. Da smelter alt som ikke er essensielt og blir til energiflyt og åndsnærværelse. En autentisk åndelig lærer er en stor guddomelig gave til mennesker som søker fordypning i Selvet. Med en slik lærers helhjertede mottagelse, støtte og veiledning kan en frigjøre seg fra egen usikkerhet, selvforkastelse, skyldsfølelse, forsvarsholdninger og andre negative mønstre. Gjennom kontakt med en slik lærer kan en oppleve ubetinget glede. En kan bli rolig og sentrert nok til å eksistere i en enkel indre tilstand preget av åndsnærvær. En kan bli takknemlig for hvert øyeblikk en lever.

Den opphøyde tilstanden en søker gjennom kontakt med en åndelig lærer representerer en helt annen dimensjon enn det fysiske, mentale og emosjonelle. Det er en tilstand som åpenbarer seg når en gir slipp på klamring til det som er begrenset av fysiske, mentale og emosjonelle mønstre. Dette krever selvsagt at en beveger seg inn i noe helt ukjent. Det har litt til felles med noe så dagligdags som å lære å kjøre bil. De fleste vet ingenting om bilens mekanisme. Likevel lærer de fleste etter hvert å få mekanismen til å fungere. En lærer ved å observere en kjøre, og ved å eksperimentere seg frem under veiledning. En trenger ikke gjøre noe særlig med selve mekanismen, bare gi den litt brennstoff. Ellers er det bare å lære seg noen enkle metoder. Ved å repetere de samme bevegelsene om igjen og om igjen, og ved å følge med på utfallet av disse bevegelsene, får en gradvis tillitt og kompetanse. Kanskje en aldri helt forstår mekanismen, men en kan likevel lære seg å bruke den og stole på dens funksjon. En kan lære seg å forholde seg på riktig måte overfor mekanismen, og til å kjøre etter gjeldende regler. På samme måten som en instruktør er nyttig og i de fleste tilfeller nødvendig for at en skal lære seg å kjøre bil, er det nødvendig å ha en åndelig lærer til hjelp og støtte i arbeidet med å utforske sin indre energimekanisme og til å frigjøre seg fra begrensninger og mønstre. Med en åndelig lærers hjelp og støtte kan en lære seg til å bevege seg i takt med Selvets egenskaper.

*

Min personlige opplevelse av strukturert åndelig praksis og kultivering begynte da jeg møtte min første lærer og veiviser Swami Rudrananda (Rudi) i New York høsten 1969. Rudi var en av de første i den vestlige verden til å bli annerkjent som Swami (en som mestrer seg selv). Han gjorde en eldgammel tantrisk praksis tilgjengelig i USA, og satte sin dynamiske preg på tradisjonen. Han var Bhagavan Nityanandas* elev i India på slutten av 50 tallet, og var tilknyttet Nityanandas arvtager Swami Muktananda i en rekke år etter at Nityananda tok samadhi.** Selvom Rudis liv ble totalt forvandlet av hans tilknytning til Indiske mestere tok han aldri til seg Indiske levemåter eller kulturmønstre. Til og med swamitittelen forholdt han seg til med en klype salt. Han fokuserte heller på det essensielle: praksis som kunne føre til frigjøring og utfoldelse av den skapende kraften, for ham selv og sine elever, uten å kutte eller fornekte sine røtter i den vestlige samfunnsstrukturen. Han fortsatte i sitt arbeid som forhandler av orientalsk kunst etter at han ble swami, samtidig som han arbeidet intenst med sin egen videreutvikling og med å gi støtte, næring og veiledning til sine elever. Ved å gradvis la alle aspekter av sin menneskelighet bli forvandlet til universell energi gjennom bevisst praksis ble Rudi mot slutten av livet til en mektig åndelig næringskilde. Hundrevis av elever praktiserte regelmessig under ham tidlig på 70 tallet i forskjellige ashramer rundt om i USA og Europa. Mange fler var tilknyttet og praktiserte mens de bodde utenfor ashram strukturen.***

*

I de siste årene før jeg møtte Rudi følte jeg et sterkt behov for dypere mening med livet. Det utviklet seg etter hvert til en kontinuerlig, nesten uutholdbar eksistensiell angst. Jeg eksperimenterte med forhold, marijuana, gruppe terapi, og kunstnerisk engasjement. Jeg skaffet meg en bra utdannelse og tok del i fredsbevegelsens demonstrasjoner mot krigen i Vietnam. Selvom alt dette var interessant og til en viss grad lærerrikt og betydningsfullt, brakte det ingen virkelig dyp tifredsstillelse. Jeg hadde en voksende følelse av at verden
var et skrullete sted-et sted jeg av en eller annen grunn ikke hadde noen særlig glede av. Samtidig hadde jeg en intuitiv fornemmelse av at det ikke var verden det var noe i veien med, men meg. Det demret etterhvert for meg at det var min egen innstilling, tendenser, blokkeringer og handlingsmønstre som måtte forandres. Fra et eller annet sted i mitt indre kom en overbevisning om at hvis jeg bare fikk nok kjærlighet, støtte og veiledning ville det være mulig for meg å forvandle meg selv totalt. Ofte følte jeg behovet for denne støtten og forvandlingen så sterkt at jeg gråt og dunket hodet i gulvet av fortvilelse og lengsel mens jeg ba til Gud om hjelp. Rudi ble svaret på disse bønnene.


*Nityananda var en annerkjent avadhut (hellig mann) i India. Han døde i 1959 og er hovedkilden til den lærertradisjonen Rudi brakte videre i USA og Europa. Swami Muktananda ble godt kjent i USA og Europa på 70 og 80 tallet som stifteren av og hovedpersonen i Siddha Yoga bevegelsen.

**Den fysiske kroppen dør, men ånden lever sitt eget liv videre pga den opphøyede indre tilstanden til den avdøde i dødsøyeblikket.

***Rudi var også lærer til min nåværende lærer, Swami Chetanananda, som tok over da Rudi tok samadhi i 1973, og senere stiftet Nityananda Instituttet som nå har hovedkvarter i Portland, Oregon.

*

Mitt møte med Rudi høsten 1969 ble en livsforandrende begivenhet. Jeg kan huske at jeg var svært spent da jeg ble ledsaget av en venninne gjennom Greenwich Village til Rudi's orientalske antikvitetsforetning på 4de Avenue. Hun var elev hos Rudi og hadde arrangert et møte med ham for meg. Rush trafikken sneglet seg sakte rundt oss i rykk og napp, med mye tuting og støy. Lukten av eksos, støv og søppel hang tungt i luften. Alle syntes å ha stort hastverk. Tilsynelatende innpakket hver i sin egen verden hastet folk forbi oss i et upersonlig kaos. Det var et virvar av bevegelse, lukt og lyd. Å komme inn i Rudi's antikvitetsforetning fra dette virvaret var som å komme inn i en helt annen dimensjon. Kaoset og jaget utenfor ble brått avbrutt og erstattet av en klar, rolig og velstelt atmosfære dominert av en mengde orientalske kunstantikviteter og eksotiske planter. En behagelig lukt av røkelse og grønt hang i luften der inne, i skarp kontrast til atmosfæren utenfor.

Rudi satt ved et skrivebord innerst i det dype rommet, i samtale med en ung mann. Det som slo meg med en gang var hans fysiske fremtoning, hans store kropp og glattbarberte hode. Han satt med bena i kryss og så ut som et levende eksempel på de mange Buddha statuene rundt ham. Da jeg nærmet meg snudde han seg mot meg og så på meg med et intenst blikk. Dette blikket ga utrykk for en helt ny verden, og min verden ble forandret for alltid gjennom det. Blikket sa: "Jeg har ventet på deg og vet nøyaktig hvem du er." Det var som om øynene hans dro hele mitt vesen inn i seg. Jeg hadde en umiddelbar opplevelse av endelig å ha kommet hjem, og at jeg var fullstendig velkommen. På en eller annen måte visste jeg intuitivt at her hadde jeg funnet det jeg trengte mest i dette livet. Blikket Rudi ga meg forsikret om det og utvisket all tvil. I blikket ble alle grenser borte; bare nuet eksisterte. Jeg så ubetinget kjærlighet. Det steg opp i meg en avgjørelse om at praksisen jeg nå skulle bli innviet i ville bli noe jeg kom til å holde fast ved hver dag resten av livet. Hvor dette kom fra hadde jeg ingen anelse om dengang, men i retrospekt må det ha vært en klar beskjed fra mitt dypeste indre om hva som ville kreves av meg for å ha en sjanse til å oppnå frigjøring i dette livet. Noe lignende hadde jeg aldri opplevd.

Rudi ba meg sette meg i en klappstol foran ham og fortsatte sin samtale med den unge mannen. De snakket om at ved å åpne seg til opplevelse av åndelig kraft kan alt forandres i ens liv. Da jeg forsøkte å være med i samtalen og gi inntrykk av at jeg kunne noe om dette, fra bøker jeg hadde lest, og fra foredrag jeg hadde hørt, sa Rudi: "Hør her, dette vet
du ingenting om". Dette visket bort noe falskt i meg, en ego illusjon, helt fra begynnelsen i forholdet. Med dette ble forholdets hovedingrediens klargjort med stor enkelhet. Det ble gjort klinkende klart for meg at for å få maksimum utbytte av dette forholdet måtte jeg være berett til å gi slipp på mine ego begrensninger.

Dette første møtet ga meg en følelse av å bli betraktet slik som en mestergartner kanskje ville se på et spesielt frø i hånden, som noe lite men kjært og interessant på grunn av dets store potensial. Jeg ble sett på av en som mestret seg selv, en som var forankret i noe mye dypere enn sitt overfladiske selv, en som var bevisst på at han kunne støtte og vise veien i min åndelige utvikling. Etter den første utvekslingen gikk Rudi gjennom en mer detaljert introduksjon, en enkel forklaring av det jeg trengte å vite for å delta i det han kalte for "class": meditasjon med åpne øyne. Dette ble holdt tre kvelder i uka, pluss søndag morgen.. Han beskrev hensikten med praksisen, og gikk detaljert gjennom pusteøvelser med fokus på chakrasystemet (energisentrene i den subtile kroppen) og energiflyt. Han fremhevet viktigheten av å snu oppmerksomheten fra alt ytre til ens egen indre energimekanisme. "Du må bringe et dypt ønske om åndelig vekst inn i hjerte chakraet, og gjennom hele den indre mekanismen", sa han. "Åndelig praksis er hardt indre arbeid". Han forklarte at kontinuerlig engasjement og hengivelse til vekstprosessen må til, og at lærerens rolle er å være en kanal for åndelig energi, en kilde av indre næring. Han instruerte meg også i hvordan en gir slipp på negativ psykisk anspenthet gjennom en forberedelsesøvelse som brukes før en setter seg ned og mediterer.

*

Etter introduksjonen gikk vi rundt hjørnet til Rudis ashram hvor jeg deltok i meditasjon med åpne øyne for første gang. Dette er en meditasjon hvor læreren sitter foran elevene mens læreren bevisst arbeider innvendig for å gjøre Selvets kildeenergi tilgjengelig. Det betyr at for å fungere som lærer må en være villig og i stand til å gi slipp på personlige agendaer og individuelle grenser. En må bruke pusteøvelsene og konsentrasjonen på chakrasystemet og energiflyten til å komme i kontakt med tilstedeværelse uten grenser, slik at denne indre tilstanden kan inspirere og gi åndelig næring til elever. Elevene holder øynene fokusert på lærerens øyne mens de bevisst arbeider med de samme øvelsene innvendig. Læreren ser rundt på elevene etter tur og arbeider intenst med hver enkelt på denne måten.

I de første ukene jeg var med på denne meditasjonen hadde jeg ingen peiling på hva Rudi egentlig mente med å oppleve "energiflyt". Jeg følte at jeg var fullstendig velkommen og akseptert, og enkelte ganger så jeg at andre beveget seg spontant som om de opplevde et eller annet, men jeg opplevde ikke noe spesielt. Hovedsaklig var jeg oppmerksom på min egen anspenthet og innstramming i hjerteområdet, at det var vanskelig å føle noen utvidelse eller energiflyt der, og at det var vanskelig å bringe oppmerksomheten dypere ned i systemet. Men jeg fortsatte å arbeide med metodikken. Jeg hadde en intuitiv tilitt til Rudi og var overbevist om at det han hadde instruert meg i ville, før eller siden, føre til et slags gjennombrudd. I den tredje eller fjerde uken, etter en periode med oppriktig indre anstrengelse og hardt fysisk arbeid rundt omkring ashramet, ble dette gjennombruddet en virkelighet. I det jeg tok pusten dypt inn i hjertesenteret og ba om å føle en dyp utvidelse der, mens jeg holdt pusten og fokusen i området, hadde jeg en plutselig opplevelse av energi som steg opp ryggraden. Først var det som om hele mitt vesen forsvant inn i hjertesenteret og eksploderte der i millioner bittesmå lysfragmenter. Deretter skjøt varme sensasjoner opp ryggraden i bølger. Opplevelsen var så voldsom at det svartnet for meg, og jeg falt bakover. Den eneste måten jeg kunne forholde meg til denne opplevelsen på var at kjærligheten og energien som kom gjennom Rudi og vekket det samme i meg hadde nådd et nivå som gjorde at solide blokkeringer kunne oppløses. Det var som om store isblokker smeltet og ble til vann og damp, til energi uten grenser. Jeg var veldig takknemlig for denne opplevelsen. Noe stort som før hadde ligget i dyp dvale hadde fått liv. Jeg fortsatte å ha lignende sterke opplevelser i en periode. En gang Rudi gikk forbi meg på veien ut av meditasjonshallen mens jeg lå på gulvet i ferd med å fordøye en slik opplevelse, sa han med et lite smil: "det fungerer veldig bra for deg, hva?". Alt jeg kunne si, med store øyne, var: "ja, det virker sånn".

*

Slike dramatiske opplevelser med kriyas (spontane bevegelser) er ikke nødvendigvis noe alle har. Det er heller ikke noe en bør spesielt søke i utviklingsprosessen. Det kan for mange være en mye mindre dramatisk prosess uten at det derved er av noen mindre betydning. Hvordan prosessen utvikler seg er avhengig av hvilke blokkeringer som ligger i systemet, og hvor dypt en gir seg hen der og da. En eller annen form for kriyas blir det for alle etterhvert som anspenthet oppløses, selvom disse bevegelsene kan være milde, oppleves de som oppløsning av indre anspenthet, som sterkere energiflyt i systemet. For meg var disse relativt voldsomme opplevelsene et tidlig bevis på at det jeg forholdt meg til var noe ekstremt kraftfullt og virkelig, ikke bare teori. Det jeg opplevde var i aller høyeste grad en levende energi. Jeg forsto selvsagt ikke nøyaktig hva som skjedde med meg. Det var som å hoppe ut fra en høy klippe uten å ha peiling på hvor eller hvordan jeg ville lande. Tillitten jeg intuitivt følte for Rudi som lærer var en viktig årsak til at jeg våget å hoppe. Denne tillitten ga meg tro på at jeg var i mesterlige hender, at det var en større kraft som styrte, og at den styrte til mitt og andres beste.

Resultatet av slike opplevelser er ganske enkelt en utvidet annerkjennelse av den bevisste kraften som er kildeårsak til alt. Fra dette vokser det frem en opplevelse av dynamisk stillhet, en enkel tilstedeværelse preget av dyp glede og takknemlighet for det å være i live, for det å kunne puste og føle tilhørighet uten grenser. All energien som før var fastlåst i en spesifikk blokkering eller anspenthet er nå frigjort og utfolder seg. I denne transaksjonen blir den psykiske mekanismen transformert. Bevisstheten forvandles. Uttrykksmulighetene i livet utvider seg.

*

Siden min første lærer Rudi tok Samadhi i 1973 har jeg fortsatt å praktisere som hans etterfølgers elev i over 30 år. Swami Chetananda (Swamiji), min nåværende lærer, var også Rudis elev. Han holder hovedsaklig til i sin ashram i Portland, Oregon, USA, men er også mye i Nepal, hvor han studerer nye retninger innen tantrisk praksis. Han er forankret i den samme indre tilstanden jeg opplevde i min kontakt med Rudi. Han har også evnen til å overføre denne tilstanden til andre, og har mange elever rundt om i USA og andre steder i verden. Han har videreutviklet praksisen Rudi brakte fra India og gjorde tilgjengelig i vesten, og han har skrevet mange bøker om åndelig praksis og vekst. For meg har han vært en stor støtte gjennom alle årene siden Rudi's bortgang. Han har alltid, når jeg har bedt om det, gitt feedback som har vært til beste for min åndelige utvikling. Det har til tider vært feedback som har vært vanskelig å fordøye. Ved viktige veiskiller har det enkelte ganger vært stor gnisning mellom det individuelle og det universelle i mitt indre, en gnisning mellom det selvsentrerte og det gudommelige. Det skaper tapasya, en indre brann, som ikke nødvendigvis er behagelig, men som er en naturlig del av prosessen.

Det er lærerens rolle å være som en mestergartner i kultiveringen av sine elevers åndelige vekst. Feedback som hjelper en å luke og beskjære vekk egoets ugress og utvekster er svært viktig i elevens utvikling. Uten dette blir en ikke det autentiske, fullstendig utviklede åndelig vesen en kan bli. Jeg er svært takknemlig for mine læreres støtte og veiledningen. Det har bidratt sterkt til at Selvets egenskaper har holdt seg i førersetet for meg. Egobegrensninger har blitt henvist til baksetet. Uten en autentisk åndelig mester å forholde meg til, og hvis jeg ikke selv hele tiden hadde vært innsatt på å gå videre mot målet, kunne vekstprosessen ha stoppet for meg ved et eller annet vanskelig veiskille. Jeg kan ikke tenke meg noe verre.

*

Åndelig kultivering krever at en ser dypere og dypere inn i det mest subtile i ens eget indre og gir slipp på jag etter og klamring til mer eller mindre overfladiske effekter. En må bevisst og systematisk snu oppmerksomheten vekk fra fordommer, tankemønstre, forventninger, begjær etter ting, etc., med andre ord alt som skaper anspenthet. I stedet må en fokusere på sin indre energimekanisme. I alle mennesker er denne subtile mekanismen et tilgjengelig bindeledd mellom det individuelle og Selvet. Men de fleste er ubevisst denne mekanismen fordi de er opptatt og begrenset av mer overfladiske ting. Ved å bevisst bruke pusten til å snu oppmerksomheten fra disse tingene inn i chakrasystemet, og ved å ha kontakt med og støtte av en levende lærertradisjon i dette arbeidet, kan en oppleve at anspenthet og samskaras gradvis oppløses. Fokuseringen og kontakten varmer opp det indre systemet slik at krystallisering gradvis smelter. Frosne chakraer blir til energiflyt. Skapende kraft utfolder seg i ens indre og strekker seg ut som en oppløftende vibrasjon mot alt og alle en møter på veien. Indre is blir til flyt og energi. En blir gradvis forankret i en opplevelse av en indre livsglød, glede, ro og styrke. Etterhvert som indre anspenthet og samskaras oppløses begynner en å oppleve kildeårsaken bak all eksistens. En opplever enhet: alle mennesker og all eksistens er den energien en føler i seg selv, selvom de fleste mennesker ikke er bevisst på det. Denne enhetsopplevelsen blir til naturlig medfølelse med andre mennesker. En blir gradvis forenet med Selvets egenskaper. En opplever den dynamiske stillheten som en levende åndsnærværelse. Det individuelle og materielle blir forenet med det universelle og gudommelige.

*

I forholdet til en åndelig lærer trenger en verken være eller føle seg kontrollert eller bedåret. Alt en trenger å gjøre er å åpne seg fullstendig til den høyeste indre virkelighet i en annen. Dette gjør en helt og holdent for ens egen utviklings skyld. Det er ingen grunn til å føle seg lenket til et eller annet spesifikt ytre forhold til en åndelig lærer. Det er det indre som teller. Kun kjærlighet og respekt er nødvendig. En autentisk lærer er en kraftig vibrasjon, en lysstråle direkte fra det gudommelige. Vibrasjonen varmer og inspirerer. Fra umanifestert potensial (Shiva) strømmer den fundamentale livsenergien (Shakti) gjennom læreren og ut i atmosfæren. Når en åpner seg til denne subtile vibrasjonen rører den ved det dypeste i ens indre. En fornemmer vibrasjonen i lærerens øyne og i hele hans (eller hennes) vesen. Så begynner en å sanse det i ens indre chakra system. Kundalini energien vekkes opp.

Fordypet i Selvet, i en tilstand av dyp indre ro og enhetsopplevelse, overfører læreren åndelig næring i form av kildeenergi. Prosessen kalles shaktipat og smelter indre krystalisering. Til den grad en gir seg hen til prosessen og kontakten begynner en dyp forandringsprosess å utfolde seg. Eksistensiell angst blir til indre arbeid og utvidet kreativitet. Frigjøring skjer. Gjennom praksis og kontakt med læreren blir det gudommelige følbart. En blir kjent med det ukjente. Det abstrakte blir konkretisert. Det universelle blir personlig. Til den grad en fortsetter å gi seg hen til denne opplevelsen med ekte oppriktighet blir den etterhvert mer virkelig og viktig enn de fysiske, mentale og emosjonelle sidene ved en selv. Dette er målet med kultivering av åndelig vekst. Når dette målet nås er alle ens individuelle mønstre og samskaras oppløst. En har nådd en tilstand som kalles jiva mukta: frigjøring mens en lever. Ingenting skremmer da lenger, eller er i stand til å skape noen forstyrrende ubalanse i ens indre. Det gudommelige og uendelige er endelig seg selv nok. En gleder seg over denne virkeligheten hvert eneste sekund. En opplever alt som Selvets kunstverk. En setter pris på og fordøyer alt en møter på veien som åndelig næring, som den uendelige bevissthetens lek.

ANBEFALT LITERATUR

Chetanananda, Swami: Dynamic Stillness (part 1 and 2), Rudra Press, Portland, Oregon, 1991.

Chetanananda, Swami: The Logic of Love, Rudra Press, Portland, Oregon, 1992.

Dyczkowski, Mark: The Doctrine of Vibration: An Analysis of the Doctrine of Vibration, State University of New York, 1987

Mishra, Kalamar: Kashmir Shaivism: The Central Philosophy of Tantrism, Rudra Press, Portland, Oregon, 1993.

Rudrananda, Swami: Entering Infinity, Rudra Press, Portland Oregon, 1994

Rudrananda, Swami: Rudi in His Own Words, Rudra Press, Portland Oregon, 1994

Silburn, Lilian: Kundalini, the Energy of the Depths, State University of New York, 1988

Singh, Jaideva (transl.): Siva Sutras: The Yoga of Supreme Identity, Motil Banarsidass, 1979